|
|
|
|
En pioner i det 20. århundres musikk FARTEIN VALEN 1887–1952
Musikkhistorien gir mange eksempler på komponister som først etter sin død fikk den anerkjennelse de rettelig fortjente i levende live. Slik var det delvis med Fartein Valen. I den nasjonalistisk dominerte mellomkrigstiden var Valen ikke bare Norges mest omstridte komponist, men led i tillegg den smertelige skjebne at ytterst få turde fremføre hans verker. I stedet for å lytte til Valens musikk var mange mer opptatt av personen. Det dannet seg myter omkring ham, om hans ydmykhet og beskjedenhet, om hans dype religiøsitet, om hans enestående språklige begavelse, om hans interesse for naturen, roser og kaktus. Men både blant musikere og innen
musikkvitenskapen økte interessen for hans musikk. I disse kretser ble hans
geni fullt ut anerkjent. De så hans komposisjoner som uttrykk for det beste i
nyere musikk. Valens fremtidsvisjoner er i dag anerkjent samtidsmusikk, og
Fartein Valen har fått sin selvfølgelige plass blant tidens ledende
komponister. Fartein Valen viste tidlig at han hadde usedvanlige musikalske evner. Han fikk klaverundervisning av Jeanette Mohr i Stavanger, og både familie og venner oppmuntret hans forsøk på å komponere. Til tross for at musikken opptok Fartein sterkt i ungdomsårene, var han en pliktoppfyllende skoleelev og fikk toppkarakterer i alle fag, bortsett fra matematikk, ved examen artium på Kongsgård skole i 1906. Samme høst reiste han til Kristiania for å studere filologi. Samtidig fikk han komponisten og folketone-samleren Catharinus Elling som lærer i harmoni-lære, kontrapunkt og komposisjon. Etter en tid avbrøt han filologi studiene i forståelse med moren og Elling for helt å vie seg til musikken. Valen var godt fornøyd med sin læretid i Kristiania. Han fikk grundig undervisning, lærte å verdsette musikk og se med et kritisk blikk på forskjellige stilarter og genrer. I de tre studieårene i hovedstaden arbeidet han planmessig og gikk flittig på konserter for å utfylle studiene med personlige erfaringer. I tillegg til den teoretiske undervisningen hos Elling studerte han klaver- og orgelspill på Musikkonservatoriet, hvor han avla organisteksamen i 1909. Da var han 22år gammel. Elling rådet ham til å studere videre i Berlin. Der kom han ved Max Bruchs hjelp inn ved Musikkhøgskolen. Bruch underviste selv i analyse, og som komposisjonslærer fikk Valen Karl Wolf. Bortsett fra klaverundervisningen og analysetimene med Bruch var undervisningen ved Høgskolen en skuffelse for Valen. Den var for teknisk og overlot intet til fantasien. I sine brev klaget han over at han var kommet til et seminarium for musikanter, ikke noe kunstens tempel. Han fant ikke noe som kunne lede ham til en personlig uttrykksform i dette miljøet. Men musikklivet i Berlin var rikt, slik at oppholdet ga ham viktige impulser. Etter at han var ferdig på Musikkhøgskolen i 1911 ble han i Berlin frem til 1915. Han brukte tiden godt, lyttet, studerte, overvar orkesterprøver, ga undervisning og komponerte.
Komposisjonene i studietiden 1907 –1915 Valens første verk, Legende for klaver, opus 1, ble komponert vinteren 1908 mens han var student hos Elling. Den ble utgitt samme høst. Komposisjonen er skrevet i senromantisk stil og har en tredelt ABA-form. Her finner vi avsnitt med kromatikk og dissonanser som tyder på en søken bort fra vante toneartsmønstere. Denne søken er tydeligere i hans nestekomposisjon, Sonate nr. 1 for klaver, opus 2. Dissonansene er her noe skarpere, men en klassisk tresatsig form er beholdt og likeledes en toneartsom grunnmur for harmoniene. I Fiolinsonate, opus 3, er Valen kommet et stykke lengre i sin utvikling. Kromatikken er påfallende, særlig i fugen i siste sats. Hele tonespråket er holdt i polyfone linjer og hviler ikke ut i kadensene. For første gang merker vi i denne sonaten dekromatiske linjene og dissonansrekkene som senere skal bli så karakteristiske for Valens stil, og allerede her kan vi si at han har tatt spranget vekk fra den senromantiske stilen og er på vei mot sitt eget tonespråk. De fleste forskere mener at orkestersangen Ave Maria, opus 4, er det avgjørende skritt på denne veien. Bortsett fra åpningen og sluttener de tradisjonelle toneartsbindingene svekket. Spenningsforholdet mellom konsonanser og dissonanser er i ferd med å oppheves og støttepunktene utviskes. Melodiene blir kromatiske. Ave Maria ble ferdig i 1921 da Valen var 34 år gammel. Men arbeidet med denne komposisjonen hadde vart i mange år, og det meste ble gjort mens han var i Berlin. Under dette arbeidet var Valen blitt sterkt grepet av J. S.Bachs musikk og følte at han måtte gjøre seg fullt fortrolig med barokkmesterens tonespråk. Det var ikke egentlig i den hensikt å komponere verker med denne stil som mønster, men han følte at hans egen stil i fremtiden ville komme til å bli beslektet med Bachs. For Valen var idealet å komme frem til et kontrapunkt med større vekt på dissonanser enn på konsonanser. I årene før1921 var han langt fra dette målet. Han holdt seg til toneartskadensene– om enn hans dissonanser i alminnelighet står uoppløst, slik at lytteren i mange tilfelle vil føle satsen somatonal. Med Trio for klaver, fiolin og cello, opus 5, tar han det definitive spranget over i det nye. Valens utvikling og kamp for å finne sin egenuttrykksmåte skjedde omtrent samtidig med at wienerskolens komponister brøt nytt land. Det er mange paralleller i utviklingen, holdninger og musikk når Valen sammenlignes med Schönberg, Berg og Webern. Etterhvert som Valen fjernet seg fra de tradisjonelle og velkjente stier, vendte flere og flere kritikere ham ryggen. Legende og Klaversonate nr. 1 skapte begeistring ved første oppførelsen og det var gode anmeldelser i avisene. Mottakelsen av Fiolinsonaten var langt kjøligere, og da Ave Maria fikk sin førsteoppførelse 9. april 1923, møtte Valen den krasse motstand som så mange nyskapere i kunsten er blitt til del. Valen var imidlertid ingen usikker yngling lenger. Han var forberedt på motgang. Selv om kritikkene såret ham, var det ingen av dem som fikk ham til å tvile på at han var på rett vei. Han hadde en inspirerende reise til Roma i 1922, og etter morens død i 1923 bosatte han seg i Oslo for å kunne arbeide mere i sentrum av norsk musikkliv. Fartein Valen fikk et stipendium i 1925 og blei inspektør ved Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket. Dermed var han sikret en liten, men fast inntekt, som han spedde på ved å ta privatelever. Med et par utenlandsopphold skulle dette avsnittet i Valens liv komme til å vare til 1938.
Komposisjonene under Oslo-oppholdet 1924 – 1938 Perioden ble innledet med Goethe-sangene, opus 6, og Mignon, opus 7. I disse finner vi den dissonerende polyfoni som grunnlag for satsen. De musikalske linjene lever sitt individuelle, horisontale liv og møtes i dissonanser. Men Valen følte seg ikke på noen måte utlært. Dagligdrev han med teoretiske og praktiske øvelser, bl.a. i ArnoldSchönbergs tolvtoneteknikk. Han følte at han måtte beherske denne teknikken på samme måte som han hadde lært å beherske Bachspolyfoni. Han følte også at han ikke kunne anvende tolvtoneteknikken konsekvent i sin musikk. Slike bestemte regler for tema og motivdannelser kunne ikke forenes med den frie polyfoni. Valen ønsketet tonespråk som var så smidig at melodiføringen kunne følgehans egen fantasi. I Darest Thou now, O Soul, til tekst av Walt Whitman, en komposisjon for sopran og orkester, og enda mer i Strykekvartett nr. 1 fra 1929 finner vi den nye kontrapunktiske stil nærmere målet. Musikken er i sin grunnstemning inspirert av landskapet rundt fedregården i Valevåg. Det er imidlertid tydelig at Valen fortsatt har til hensikt å kombinere sitt personlige nye tonespråk med tradisjonell wienerklassisk sonatesatsform. Derved understreker han det abstrakte i musikken. I 1930,på den tiden da Pastorale, opus 11, og motetten Hvad est du dog skiøn ble til, synes det som om arbeidet begynte å gå lettere. "Det som før tok meg år, tar meg nå uker," uttalte han. Med friskt mot gikk han i gang med sin Strykekvartett nr. 2, opus 13, og flere motetter; verker som er forstudier til de større orkesterstykkene. Musikken ble nok kjølig mottatt, men særlig ved en oppførelse av Pastorale i Filharmonisk Selskap ble det vunnet flere venner for Valensmusikk. I det ytrevar Valens liv lite begivenhetsrikt. Han bodde i noen år hos sin søster Magnhild Sendstad og hennes familie, og senere på pensjonater. Arbeidsforholdene var ikke de beste. Midlene var små, og selv om han hadde en stor omgangskrets, hadde han få venner som sto ham virkelig nær. Hans største opplevelser i disse årene har ganske sikkert vært anledningen til å høre egne verker fremført. Det var ikke alltid suksessbetonte fremførelser, men for ham selv som komponist var det viktig for bedømmelsen av det endelige resultat. Oslo-årene ble avbrudt av et tre måneders opphold i Paris i 1928, og vinteren-våren 1932-33 tilbrakte han noen uker i Italia og et halvtår på Mallorca. Dette siste besøket danner et skille i hans komponistkarriere fordi inntrykkene fra det fremmedartede landskapet på denne "stille ø" vekket nye impulser i ham. Like før avreisen til Mallorca hadde han fullført orkesterstykket Sonett di Michelangelosom gjengir kvalen og tvilen som mennesket står overfor. Han ønsketå skrive mer for orkester og begynte på Cantico di ringraziamento,Takkesang, som vitner om den fredfylte ro de nye omgivelsene på Mallorca ga ham. Likeledes fullførte han orkesterstykket An die Hoffnung, inspirert av et dikt av Keats. Også bryllupsmusikken Epithalamion, over en Spencer-tekst, ble påbegynt. Valen var inne i en meget rik skapende periode, og hvilen og trivselen på Mallorca ga ham nytt håp og ny styrke. En meget karakteristis korkesterkomposisjon danner avslutningen på denne reisen. På hjemturen sto Valen på skipsdekket og så en sølvskinnende flokk brevduer lette fra båten og sette kursen østover mot katedralen i Palma. Inntrykkene strømmet nok en gang over ham og de ble senere foredlet i orkesterverket La isla de las calmas, fullført i Valevåg i1934. I 1935 bevilget Stortinget komponistgasje til Valen. Han følte da selv at han hadde oppnådd anerkjennelse som kunstner, en stor oppmuntring etter all motvilje fra publikum og kritikere. Kanskje var det ennå få som kjente hans musikk eller følte den innenfra, men han ble tatt alvorlig, og etterhvert tok utøvende kunstnere hans verker med på repertoaret. Dette bidro til å gjøre hans musikk mer allment kjent. Dette falt riktignok enkelte selvopptatte nasjonalromantikere i norsk musikkliv i 1930-årene tungt for brystet, flere av dem ble av Valen oppfattet som rene plageånder. Men Valen var selv overbevist om at deres retning var tidsbegrenset. Også dette ga tiden ham rett i. I april 1934 ble Kirkegården ved havet fullført. Den opprinnelige inspirasjon til dette orkesterstykket var Paul Valérys dikt Le cimetière marin. Mens Valen leste dette diktet, kom han til å tenke på en gammel, nedlagt kolerakirkegård i nærheten av hjemmet i Valevåg. Noen av hans slektninger var i sin tid begravet der, og på de ensomme stiene ved de tause og glemte gravene hadde han selv sittet i tanker mang en gang. Musikken er ikke en programmatisk gjengivelse av denne kirkegården. Den gir mer et inntrykk av den stemning komponisten selv fyltes med når han besøkte stedet. En slik inspirasjon er karakteristisk for Valens musikk. Det er stemningsskapende musikk han skriver, ikke programmusikk. Med orkesterstykkene i1930-årene oppnådde Valen full beherskelse av instrumentasjonskunsten. Han gikk nå over på andre områder, først med klaververker og deretter med vokalverker. Klaverperioden omfatter 3 større verker. Opus 22 kalte han Vier Klavierstücke til tross for at han selv ønsket dem spilt sammenhengende som en suite. Verket omfatter det dunkle stemningsstykket Nachtstück, den elegante og smidige Valse noble, den sangbare Lied ohne Worte og den muntre barokketterligningen Gigue. Etter Variasjoner for klaver, det eneste verk hvor han benyttet et rent tolvtonetema, vendte Valen seg igjen mot barokken i Gavotte og Musette, opus 24. Over hans kontrapunktiske stilånder det her en lett diverterende 1700-talls stemning. Allerede tidlig hadde Valen vunnet gjenklang med sine motetter. Nå tok han igjen fatt på korsanger for forskjellige besetninger. Hans hensikt med disse mindre komposisjonene var nok igjen å få øvelse, lære seg å beherske småformene til fullkommenhet før han ga seg i kast med større instrumentalverker. Hans stil måtte gjennomarbeides og gjennomprøves detalj før den kunne settes ut i livet. I tillegg komponerte han Preludium og fuge, opus 28, og To preludier, opus 29, de siste klaververkene før Oslo-oppholdet ble avsluttet for godt. Det første klaverstykket han skrev i Valevåg, Intermesso, gir uttrykk for hans fredshåp. Valen følte seg aldri helt hjemme i hovedstaden. Byen hadde vært et nødvendig tilholdssted for hans utvikling. Han måtte bo der for å drive sine studier, for å høre mer musikk, og for å høre sine egne verker oppført. Mot slutten av 1930-årene hadde mange ting avklaret seg,– komponistgasjen hadde gjort ham mer økonomisk uavhengig, og han kunne skifte bosted for å arbeide videre med det han hadde oppnådd. Han hadde skaffet seg et navn, han hadde funnet en personlig stil som skulle utformes videre, han trengte arbeidsro til større verker. Den internasjonale situasjon med krigstrusselen kan også ha hatt noe å si for hans beslutning om å forlate Oslo. I 1938 bosatte han seg i Valevåg. Han giftet seg aldri, og en eldre søster, Sigrid Valen, tok oppofrende på seg alle de praktiske gjøremål ved en husholdning. Det var også hun som sørget for at Valen fikk den arbeidsro han var avhengig av. I Valevåg levde han de siste 14 år av sitt liv. Tiden for hans største verker var kommet.
Komposisjonene i Valevåg 1939 – 1952 Det første virkelige storverk som så dagens lys etter de for andrede arbeidsforholdene var Fiolinkonserten, opus 37, fra 1940. Den ble skrevet til minne om den unge slektningen Arne som var død tre år tidligere. Valen hadde følt seg sterkt knyttet til denne gutten. Musikken skal beskrive stemningene fra natten før guttens død og samtidig være et minne om alt det gode gutten hadde gitt ham. Konsertener i streng polyfon stil og helt ut atonal bortsett fra koraltonen i sistedel. Komposisjonen er ensatsig i klar sonatesatsform, og den har i det ytre mange fellestrekk med Alban Bergs fiolinkonsert. Ved sidenav Kirkegården ved havet vil for mange Fiolinkonserten fremstå som Valens mest kjente verk. Sonate nr. 2 for klaver med undertittelen "The Hound of Heaven" er av fagfolk blitt kalt det betydeligste verket i nyere norsk klaverlitteratur. Undertittelen skriver seg fra et dikt av Francis Thompson. Det gir uttrykk for sjelens søken etter fred hos Gud. Men sammen med denne fredslengsel gikk – som så ofte ellers– naturinntrykkene fra Valevåg. Ennå mens Valen bodde i Oslo, hadde han hatt tanker om å komponere en symfoni, men først i februar 1939 var Førstesymfoni ferdig. Det er et "rent" musikalsk verk (i betydning ikke-programmatisk). Adagiosatsen er inspirert av El Grecos maleri "Kristus på Oljeberget." Det musikalske stoffet til Symfoni nr. 2 fikk han i 1941. Her hentet Valen inspirasjonen til annen sats fra Rembrandtsmaleri "Kristus i Emmaus." Tredje symfoni (1946) er blitt kalt Valens natursymfoni eller "Pastoralesymfoni," og her er det naturen i Valevåg som indirekte har ført til musikken. Arbeidet med Symfoni nr. 4 gikk over lang tid. Den ble fullført først i1949. Årene 1945-1952 betydde fremgang på flere områder for Valen. Han fikk stipendier av Norsk Komponistforening, og i 1946 skrev han kontrakt med Harald Lyche & Co.s Musikkforlag om utgivelsen av sine verker. Samtidig opplevde han bred internasjonal anerkjennelse med Sonetto di Michelangelo som ble oppført på den internasjonale festival i København i 1947, og med Fiolinkonserten som ble oppført ved ISCM-festivalen i Amsterdam året etter. Andre store verker fra denne siste perioden er Serenade for blåserkvintett, opus 42, og Klaverkonsert, opus 44. Klaverkonserten er tilegnet den kjente engelske pianist og forkjemper for Valens musikk, Alexander Helmann. Dette ble den siste komposisjonen vi har kjennskap til at Valen fullførte. Da han ble syk, hadde han under arbeide en femte symfoni og en messe som skulle tilegnes guttekoret i domkirken i fødebyen Stavanger. Til tross for sin omflakkende tilværelse følte Valen seg hele livet knyttet til Stavanger. Det betydde meget for ham å få den anerkjennelse det lå i å være Stavanger byorkester gjest ved fremførelsen avf iolinkonserten kort tid før han ble syk. Fartein Valen døde på sykehus i Haugesund 14. desember 1952. Han ble gravlagt på statens bekostning, etter eget ønske på kirkegården i Valevåg.
Kunstneren og mennesket Fartein Valen Valens produksjon deles gjerne inn i tre stilperioder. Første periode regnes fra Legende, opus1, til Ave Maria, opus 4, og er preget av en senromantisk tradisjon medtonal musikk. Annen periode, fra Trio, opus 5, til Fiolinkonserten, opus37, teller verker i dissonerende polyfoni. Samtidig er fiolinkonserten innledningen til den tredje perioden, hvor Valen fortsatt benytter dissonerende polyfoni og en slags modifisert særpreget trekketeknikk, men hvor det også skjer en forenkling og tilpassing til de klassiske former. Valens ville at hans musikk skulle gi uttrykk forstemninger, ikke konkrete bilder. Musikken skulle ikke oppfattes som programmusikk, men ses som "klassisk" ren musikk både i innhold og utforming. Vi kan ikke tolke musikken som direkte psykologiske bilder eller naturbilder omsatt i toner, men heller som uttrykk forstemninger og følelser som formidles via tonene. Fartein Valens levende kristen tro og innlevelse i mystikk gjennomsyrer hans musikk. Som menneske var han beskjeden, stillfarende og innadvendt. Samtidig var han meget bevisst sitt eget verd og hadde indre styrke til å fullføre det kall han følte han hadde fått og forvalte den rike intellektuelleutrustning. I tillegg til den sterke religiøse inspirasjon fant Valen verdifulle impulser i malerkunst, filosofi og litteratur. Han var meget belest, hadde usedvanlige språkkunnskaper, behersket ni språk og viste stor interesse for å trenge inn i mystisiske og eksotiske tanker og bilder. Naturen var den tredje store kraft i Valens følelsesverden: en sommerstemning på Mallorca, havets mektige dønninger, rosehaven hjemme i Valevåg, detaljer i naturen, livet i den, plantene og deres vekst. Denne veldige opplevelse ga utslag i de uhyre finnervede musikalske detaljer i hans verker. Fartein Valen var en banebryter i nyere norsk musikk, slik professor dr. Olav Gurvin fremhever dette i den biografi han skrev. Men huskes skal også Valens lange virke som pedagog. Denne fremragende undervisning hadde storinnflytelse både menneskelig og musikalsk på mange norske komponister, mellom dem David Monrad Johansen, Sparre Olsen og Klaus Egge. Valens særegne tonespråk har også vist vei for yngre norske komponister. For mange av dem ble han et ideal. Valens notater, skisser og manuskripter er oppbevart i Norsk Musikksamling ved Universitetsbiblioteket i Oslo. En goddel av hans musikk ble utgitt mens han levde. I dag finnes omtrent alle hans komposisjoner utgitt på noter. Den første grammofoninnspilling gjorde pianisten Robert Riefling i 1935,og det meste av Valens musikk er tilgjengelig i gode plateinnspillinger. Valen var den store som måtte gå alene. Om motstanden og uforstanden iblant virket knugende, visste han godt at hans tid ville komme. Tiden ville arbeide for ham. Hans visjonære musikk er i dag anerkjent samtidsmusikk, lett tilgjengelig for moderne innstilte ører. Stadig flere oppdager og opplever storheten i Fartein Valens livsverk og verdsetter hans universelle, uttrykksfulle musikk. Kanskje aner enkelte hva det kostet Valen å følge sin overbevisning. Desto mer imponerende er det hvordan han, ved hjelp av en nesten ufattelig indre styrke, holdt ut – og førte overbevisningen frem tilsier.
Arvid O. Vollsnes Utgitt 1987 av Fartein Valen Selskapet
|